Henrik Arnold Wergeland

Folkeopplyser, lyriker, dramatiker, historiker, prosaforfatter, debattant, opprører, teolog, botaniker, musikkformidler, medisinstudent, barnedikter og 17. mai - konge. Henrik Wergeland - et intellektuelt kinderegg. Han regnes av mange som Norges største lyriker gjennom tidene. Wergeland blir også kalt Norges eneste sanne romantiker. Hans liv og virke spenner likevel langt utover forfatterskapet. Multitalentet Wergeland minner egentlig mye om opplysningtidas europeiske genier. Linken til opplysningstiden står også i stil til Wergelands engasjement for folkeopplysning. Han var en engasjert samfunnsdeltaker og jobbet hele livet for blant annet opphevelse av jødeparagrafen, like rettigheter for alle, diverse velferdsarbeid og lignende. Få år etter Wergelands død ble da også grunnlovsparagrafen som bestemte at ingen jøder hadde adgang til landet, opphevet.

Photostory

Håvamål

Strofe 4:
Vatn og hand-duk
han ventar å få,
når til bords han vert beden.
Syn godlaget fram,
så greidleg du kann,
med ord og attbeding

 Strofe 38:
Våpni sine
skal mann på vollen
ikkje gange eit fet ifrå.
Uvisst er å vita
når på vegom ute
det spyrjast kann etter spjot


Strofe 4 frå håvamål, handlar om det vere ein god vert og eit ope og gjestfritt menneske. Du skal vise godlag med ord, være hyggjeleg, og med attbeding, altså servering, hjelp, materielle goder. Dette er eit ideal som også stemmer overens med dagens norm. Når vi er på besøk, eller sjølv har gjester, er det vanleg folkeskikk å by på mat/drikke, og på andre måtar hjelpe den besøkande best mogleg. Det er nok mykje for at framande skal få eit best mogleg inntrykk av oss, men også ein måte å sikre at ein sjølv i stor grad er sikra grunnleggjande behov når ein er ute på besøk og reise. Som vi ser av Håvamål, er dette noko som går langt tilbake i tid.

Strofe 38 er nok litt mindre relevant for oss i dag. Det denne strofa seier er at ein aldri skal gå langt bort utan våpen. Vi kan sjå for oss at i eit usikkert samfunn som Noreg på vikingtida, med stadige maktkampar, overfall og feider, var det gjerne lurt å alltid kunne forsvare seg for angrep. I det trygge samfunnet vi har i dag, er eit slikt råd ikkje lenger like aktuelt. Men vi kan nok finne eksempel på enkelte belasta strøk og ghettoar utanfor store byar rundt om i verda, der tilværelsen er meir utrygg, og slike råd blir praktisert.

Bilete viser framsida av Samlaget si Håvamål-utgåve

Bildeanalyse

"Oljen" foto: Odd Mehus

Fotografiet "Oljen" av Odd Mehus viser en død fugl liggende med buken opp på et underlag av gress. Fotografiet er et reportasjebilde. Fuglen ser ut som en type sjøfugl, sannsynligvis en and eller lignende. Bildet er tatt rett ovenfra og fuglen er sentrert i bilderammen. Den midtstilte komposisjonen blir ytterligere understreket av et kvadratisk format. Vinkelen bildet er tatt fra, fjerner all dybde i bildet, og kombinert med at det blir presentert i sort/hvitt gir det bildet et veldig grafisk preg. Det blir også understreket av underlaget, gresset, som danner et mønster/struktur rundt fuglen. Utenom fuglekadaveret er det ingenting som bryter denne strukturen. Bildet er relativt flatt belyst, det er ingen spesiell retning på lyset, likevel er midten av bildet med fuglekadaveret sterkest opplyst, mens bildet blir betydelig mørkere ut mot kantene. Såkalt vignettering. Selve fuglekadaveret er dekket av små men godt synlige dråper, og fjærene gir inntrykk av være samlet i seige klumper. Halsen til fuglen er strekt ut og hodet/nebbet peker oppover og til høyre i bilderammen.

Dette bildet er tatt i forbindelse med at en stor lastebåt forliste utenfor Fedje i Hordaland, noe som førte til at 350 tonn olje rant ut i havet. Sjøfuglen har dødd pga. at den har komt i kontakt med oljen. Måten den døde fuglen er presentert på er, som sagt, veldig grafisk, og nesten vakker. Dråpene på fuglen gir nesten et inntrykk av at fuglen glinser eller skinner, og den ser ut til være svøpt på et mykt underlag av strå. Fotografiet presenterer fuglen som en vakker skapning, og kan skape en slags medfølelse, eller trang til å redde det vakre. Posituren til fuglen og vinkelen bildet er tatt fra, gjør at fuglen nesten kan se korsfestet ut. Det eneste som mangler er at vingene står 90 grader ut fra kroppen. Hodet på fuglen er essensielt for å gi dette inntrykket, med sin edle "opp mot himmelen" positur som minner om malerier av Jesus på korset. Bildet fremstår nærmest som en analogi på den klassiske kunstens pieta-motiv (den døende/døde Kristus) og skaper på den måten en andektig/religiøs følelse. Dette gir bildet en særdeles sterk følelsesmessig virkning.

Etter min mening en fortjent vinner av årets reportasje 2007.

Facebook VS Nettby, en analyse

Skjermdump, www.facebook.com

Facebook.com er et nettsted hvor man kan bli medlem og holde kontakt med andre mennesker. Forsiden til facebook har en mørk blå header hvor logoen står i hvit skrift på venstre side. På høyre side i den blå headeren er det felt for brukernavn og passord hvor registrerte brukere kan logge seg inn. Nedenfor har siden en hvit til lys blå gradering, før det helt nederst blir et helt hvit felt. Venstre side på graderingen er dekket med en grafikk som viser et verdenskart og silhuetter av hoder med stiplete linjer mellom. Over denne grafikken står en kort tekst som forklarer funksjonen til facebook: ”Facebook helps you connect and share with the people in your life”. Til høyre for dette er det et felt hvor man kan skrive inn informasjonen sin og bli medlem. Helt nederst på det hvite feltet er det noen linker i liten blå skrift som omhandler rettigheter, hjelp, regler for nettstedet osv. Nå man kommer inn på siden er den på engelsk, men nederst kan man velge mellom forskjellige europeiske, og to arabiske språk.

Skjermdump, www.nettby.no

Nettby.no er også et nettsted hvor man kan bli medlem av et digitalt sosialt nettverk. Siden er på norsk, og øverst blinker to reklamebannere. Under disse er det på venstre side en liten logo i grønn og grå i tillegg til noen små profilbilder og et tall som forteller hvor mange som er pålogget. Nedenfor finner vi en horisontal menylinje, hvor det markerte elementet er grønt og resten grått. Etter dette finner vi flere linker til forskjellige populærkulturelle artikler nedover siden. Innimellom disse er det blinkende reklamer og forskjellige ”bokser” i prangende farger som grønt, rosa og oransje. I ”boksene” kan man logge inn, se sist innloggede, delta i konkurranser, se siste bilder osv. Scroller man helt ned finner man nederst en grå horisontal stripe med linker til personvernerklæring og kontakt. Bak all informasjon på siden ligger en grafisk silhuettfremstilling av en by.

Dette er to forskjellige digitale sosiale nettverk som henvender seg til publikum på svært ulike måter. Målgruppen for begge nettstedene er nok hovedsakelig yngre mennesker, men begge, kanskje i størst grad facebook, har også mange voksne og eldre brukere. Likevel er nettby mye mer påtrengende i kommunikasjonen sin, og layout, artikler og fontbruk som skal tiltrekke de unge, har nok også en ekskluderende funksjon på eldre mennesker. Facebook er mer nøkternt satt opp, og her får man mer et inntrykk av at alle mennesker er velkomne. Nettby begrenser også sin målgruppe med å være en norsk side, og de henvender seg da altså utelukkende til et norsk publikum. Facebook derimot har medlemmer fra hele verden, og lar folk kommunisere på tvers av landegrenser.

Layouten på nettby sin startside gir et relativt rotete inntrykk, og det virker som om skaperne av siden prøver å favne om mye på en gang. Her er det i tillegg til sosiale funksjoner også underholdende små artikler, konkurranser og reklamer. Det er generelt mye mer informasjon, og det virker som om nettby prøver å by på mye av seg selv for å få publikum interessert. De kjører også et slags by-konsept hvor medlemmer er ”borger” og man blir spurt om å ”flytte inn”. Både reklamer og artikler på siden omhandler populærkulturelle ting som f.eks. film og mote. Dette forsterker inntrykket av at nettstedet forsøket å nå en yngre målgruppe.

Facebook sin førsteside gir et mye mer ryddig og nøkternt inntrykk. Det er ingen reklamer, og siden har bare en kort setning som forklarer nettstedets funksjon. Det hele gir i stor grad inntrykk av å være en portal. Innholdet er på innsiden, og svært lite blir avslørt uten at du blir medlem. Dette kan selvfølgelig være med på å vekke nysgjerrighet. Globusgrafikken gir på en enkel måte et tydelig inntrykk av at dette er et internasjonalt nettsted. Facebook virker som et mer rendyrket sosialt nettverk, og vekker nysgjerrighet mer gjennom å utelate enn å påpeke.

Alt i alt er det tydelig at facebook har en helt annen posisjon i markedet en det nettby har. Det kan virke som om nettby har et større behov for å vise seg frem for å trekke brukere, enn det facebook, som med sin vide oppslutning tydelig er "storebror" i denne sammenhengen, har.

The Birds

Frykten - spenning til ettertanke

Teaterstykket "Frykten" av Yngve Sundvor blir i desse dagar spelt på Rogaland Teater. Stykket er ein slags politisk grøssar der vi møter Statsministeren og nokon av hans nærmaste medarbeidarar, som har reist ut på ei øy og tatt inn på ei lita hytte for å finpusse på ein særs kritisk miljøpolitisk reform. Det politiske bakteppet, som etter mi meining er sjølve kjernebodskapen i stykket, er særdeles dagsaktuelt. Vi møter ein statsministar som ynskjer å avskaffe oljenasjonen Noreg. Han vil ta konsekvensen av klimakrisa, og gjere Noreg om til ein energinasjon. Dette er tankar som allereie har stor støtte hos mange nordmenn, sjølv om dei framleis har til gode å bli uttrykt så direkte frå eit nasjonalpolitisk hold.  Det politisk radikale i stykket ligg derfor ikkje i ideane, men meir i den visjonære og kompromisslause tilnærminga frå eit så høgt hold. Likevel opplevast det som truverdig. Vi føler, kanskje med rette, at ein reform liknande den i stykket, kan bli formulert i nær framtid. Den miljøpolitiske problemstillinga i stykket er ei av dei mest grunnleggjande sakene i norsk storpolitikk, og det heile blir relevant og aktuelt.

Det interessante er at parallelt med at den politiske konflikten trer fram, får vi også ei "naturkatastrofe". Fuglar byrjar tilsynelatande umotivert å gå til angrep på menneska. Ein kan nesten få inntrykk av at sjølve naturen blir personifisert og gitt direkte handlingskraft. Dette gir stykket eit utprega preg av spenning/grøssar. Det gis ingen svar på kvifor fuglane oppfører seg slik, og ein kan stille seg spørsmål. Er fuglane berre forvirra? Er det naturen som tek hemn? Er fuglane eigentleg der, eller er dei berre eit utrykk for ei generell frykt?

Det er lett å sjå at oppsetjinga hentar mykje inspirasjon frå film. Måten historia er satt opp på, replikkar, spenningskurve, lys og lyd, minnar alt om det vi er vandt med å sjå i kinosalen. Referansen til Hitchcock er openbar, og noko med psykologien og måten naturen oppførar seg på minner meg også om Lars Von Triers ”Antichrist”. Alt dette gir stykket eit tydeleg ungdommeleg preg, og eg trur at mange fleire enn dei som vanlegvis går i teateret vil ha stor glede av å sjå ”Frykten”. Rogaland teater prøver nok, og vil kanskje også klare, å lokke til seg fleire unge og ungdommar med denne nyoppsetjinga.

Eit svært underhaldande, spennande og nyskapande stykke som samtidig fokuserar på viktige tema og manar til ettertanke. Kan ein ynskje seg meir?

Arva frå Antikken

Allereie rundt år 700 f.Kr. blei grunnprinsippa for mykje av vår moderne kultur lagt. Idear om demokrati, filosofi, etikk, arkitektur, kunst og vitskap, som er heilt grunnleggjande for dagens samfunnsorganisering, blei i sine tidlege former fødde på denne tida. Sjå berre på politikken. Det var i Athen at det første demokratiet såg dagens lys mot slutten av 500-talet. ”Demos” og ”kratos” som betyr ”folk” og ”makt” på gresk, vart satt saman. Folkemakt. Seinare har prinsippet om folkestyre blitt vidare utvikla. Fyrst av romarane som oppfant republikken, før det seinare tok turen innom Karl Marx og vart modna mot våre dagars sosialdemokrati.

Antikkens samfunn hadde heilt klart visse barbariske trekk, bruk av slavar, vold og tvang var essensielt i mange av dei arkitektoniske og organisatoriske bragdene vi beundrar dei for. Likevel er det slåande kor mykje av grunnlaget for utviklinga mot eit samfunn basert på rettferd og likskap som vart lagt på denne tida. På mange måtar er det nærmast merkeleg at vi har brukt meir enn 2000 år på å nå fram til der vi er i dag, når eit såpass ferdiglagt fundamentet har vore der så lenge.

I nyare historie ser vi gjerne at statsmenn, arkitektar og kunstnarar går tilbake til antikken for å hente ut essensen av deira eige virke. På mange måtar er denne tida starten på den delen av historia som vi baserar vår vestlege identitet på. Eg trur ikkje ein overdriv om ein hevdar at antikken er det grunnlaget vi bruker for å plassere oss sjølve i ein historisk samanheng. Og eg trur vi vil halde fram med å studere, lære og bli fascinert av antikkens samfunn også i framtida. Det tykkjer eg i alle fall vi bør.


Kjelder:

Ole Kristian Grimnes, Synnøve Veian Hellerud (2009) ”Tidslinjer påbygging” Aschehoug forlag

Om druer

Når jeg en gang til våren avslutter dette skoleåret, har jeg så langt brukt mesteparten av livet mitt på skolen. Da går jeg ut med noen mer eller mindre hyggelige papirer som gir meg rett til å, ja nettopp, gå enda mer på skole. Og alt dette for å lære. For å utdannes og dannes. Slik at vi i alle i god sosialistisk ånd skal oppnå et slags minste kvantum av kunnskap og forståelse. Og dermed, etter egen beste evne, skal kunne navigere oss i jungelen av utfordringer og muligheter samfunnet vårt byr på.

Egentlig et ganske fint konsept.

Undervisning kan på mange måter sammenlignes med vinproduksjon. Hver lille nervøse seksåring med blanke sko og nyspisset blyant er en egen årgang. Han er druen, selve grunnlaget, som tross alt er den viktigste og mest avgjørende ingrediensen. Men lærere og foreldre kan som bonden foredle produktet etter mer eller mindre vitenskapelige metoder, eller eget skjønn. Den pressede druesaften vil reagere, men slettes ikke alltid likt, og gjerne heller ikke slik bonden hadde sett for seg. Ut kommer et mer eller mindre vellykket, men i alle tilfeller, unikt produkt.

Og akkurat som vin er tilpasset sitt marked, noen må jo tross alt kjøpe den, er skolen alltid tilpasset sitt til en hver tid gjeldende samfunn. Skolen blir på mange måter et bilde på sin samtid. Historisk tror jeg vi kan lære mye om forskjellige tidsepoker ved å se på organiseringen av skole og oppdragelse. Der ser man ikke bare hvordan folk levde og hva de gjorde, men også hva de tenkte, hvilke moralske idealer de hadde. Utifra den tanken, kan det være spennende å rette blikket innover mot oss selv. Hva sier skolen i vår selvutnevnte høykultur egentlig om oss? Røper den oss kanskje som kvasi-liberalistiske middelmålighetsforkjempere uten moral? Eller står vi frem som tolerante frie tenkere i stadig jakt på utvikling og ny kunnskap?