Når jeg en gang til våren avslutter dette skoleåret, har jeg så langt brukt mesteparten av livet mitt på skolen. Da går jeg ut med noen mer eller mindre hyggelige papirer som gir meg rett til å, ja nettopp, gå enda mer på skole. Og alt dette for å lære. For å utdannes og dannes. Slik at vi i alle i god sosialistisk ånd skal oppnå et slags minste kvantum av kunnskap og forståelse. Og dermed, etter egen beste evne, skal kunne navigere oss i jungelen av utfordringer og muligheter samfunnet vårt byr på.
Egentlig et ganske fint konsept.
Undervisning kan på mange måter sammenlignes med vinproduksjon. Hver lille nervøse seksåring med blanke sko og nyspisset blyant er en egen årgang. Han er druen, selve grunnlaget, som tross alt er den viktigste og mest avgjørende ingrediensen. Men lærere og foreldre kan som bonden foredle produktet etter mer eller mindre vitenskapelige metoder, eller eget skjønn. Den pressede druesaften vil reagere, men slettes ikke alltid likt, og gjerne heller ikke slik bonden hadde sett for seg. Ut kommer et mer eller mindre vellykket, men i alle tilfeller, unikt produkt.
Og akkurat som vin er tilpasset sitt marked, noen må jo tross alt kjøpe den, er skolen alltid tilpasset sitt til en hver tid gjeldende samfunn. Skolen blir på mange måter et bilde på sin samtid. Historisk tror jeg vi kan lære mye om forskjellige tidsepoker ved å se på organiseringen av skole og oppdragelse. Der ser man ikke bare hvordan folk levde og hva de gjorde, men også hva de tenkte, hvilke moralske idealer de hadde. Utifra den tanken, kan det være spennende å rette blikket innover mot oss selv. Hva sier skolen i vår selvutnevnte høykultur egentlig om oss? Røper den oss kanskje som kvasi-liberalistiske middelmålighetsforkjempere uten moral? Eller står vi frem som tolerante frie tenkere i stadig jakt på utvikling og ny kunnskap?
